For mange århundrer siden, var arkitekturen stedets dialekt. Arkitekturen gjenspeilet den miljømessige, kulturelle og historiske sammenhengen der og brukte tilgjengelig materiale for å oppfylle lokale behov. Arkitektur med dialekt, er nesten per definisjon, en bærekraftig arkitektur, siden den bruker lokalt tilgjengelige ressurser uten utmattende dem.

Arkitekturen fortalte om stedets ånd. Dette er ikke så mye til stedet i dagens arkitektur, det er mer universielt. Boliger og hytter blir mer og mer like. Eksempel holmenkollen; nedre del glassert takstein, så funkis så på toppen “den norske hytta” eller huset med strå på taket, med villpanel og med skigard rundt. Det er ved enkelte skisteder I Norge bygget bygninger som like gjerne kunne vært en enebolig på Nordstrand I Oslo. Alt er nå tillatt. Grensene er sprengt, men trenger vi å gå tilbake for å få en orden på være måter å bo på, bo i de ulike landene, stedene, bygdene med ulike forhold og behov.